Selena Marie Gomez
Født		Selena Marie Gomez 22. juli 1992 (22 år) Grand Prairie, Texas, USA
Yrke		Sanger/Skuespiller/Designer/Modell
Kjente roller		Mary i Another Cinderella Story Alex Russo i Magikerne på Waverly Place
IMDb		IMDb
Selena Gomez på Commons

Selena Marie Gomez (født 22. juli 1992 i Grand Prairie i Texas) er en amerikansk skuespillerinne, sangerinne, designer og modell. Hun har italiensk mor og mexicansk far. Hun har en lillesøster ved navnet Gracie Elliot Teefey. Hun er best kjent for å spille Alex Russo i Wizards of Waverly Place. Demi Lovato og Selena Gomez var begge med i serien Barney & Friends. I 2008 signerte hun en kontrakt med plateselskapet Hollywood Records. Høsten (2009) ga hun ut debutalbumet Kiss & Tell med bandet Selena Gomez & The Scene.Våren 2010 sto hun bak en kleskolleksjonen «Dream Out Loud». 23. juli 2013 ga Selena ut albumet Stars Dance med hiten Come & Get It, som fikk en førsteplass på Billboard Top 100.

Skuespillerkarriere

Selena Gomez er født og oppvokst i Grand Prairie i Texas. Hennes første rolle var i serien Barney & Friends som karakteren Gianna. Hun ble oppdaget av en talentspeider fra Disney da hun var tolv år gammel. I 2006 var hun gjestestjerne i sesong 2 på The Suite Life of Zack and Cody, som Gwen i episoden A Midsummer’s Nightmare. I 2007 dukket hun opp i to episoder av Hannah Montana i sesong 2 som Mikaela, og er Hannahs popstjernekonkurrent. Wizards of Waverly Place var Gomez’ gjennombrudd i skuespillerkarrieren. I 2013 hadde hun er sentral rolle i Spring Breakers med blant annet Ashley Benson, Vanessa Hudgens, Rachel Korine og James Franco.

Tim Bergling Tim Berg, Tom Hangs, Avicii
Født		8. september 1989 (25 år) Stockholm, Sverige
Yrke		DJ, Remixer, elektro-musiker
Nasjonalitet		Svensk
Sjanger		House (+ ulike typer house)
Aktive år		2008–
Nettsted		www.avicii.com
Avicii på Commons

Tim Bergling (født 8. september 1989), mer kjent som Avicii og Tim Berg, er en svensk DJ, remixer og albumprodusent. Hans debutalbum Seek Bromance nådde topp 20-listene i mange land, inkludert Frankrike, Belgia, Storbritannia og Sverige. I 2011 ga Avicii ut Levels, som var på topp 10-listene i mange land, og til og med toppet listene i Ungarn, Norge og Sverige. Desember 2012 gjentok han suksessen med sangen I Could Be the One med Nicky Romero som toppet listene i Storbritannia. Ikke lenge etter, i juni 2013, kapret han topplistene igjen med sangen Wake Me Up, som er en del av albumet True. I juli 2013 slapp han også singelenSpeed, som ikke var en del av albumet, men en sang produsert sammen med Lotus og Burn. 16. august 2013 var det Radio 1-premiere på den nye singelen til Avicii, You Make Me som er den andre singelen i albumet.

Diskografi

Album

• 2010 – Seek Bromance
• 2011 – Avicii presents Strictly Miami
• 2013 – True
• 2014 – True: Avicii by Avicii

Singler

2010

Seek Bromance

My Feelings for You

Bom

2011

Jailbait

Street Dancer

«Malo

Sweet Dreams

Fade into Darkness

Levels

2012

Silhouettes

I Could Be the One (feat. Nicky Romero)

2013

X You»

Wake Me Up»

Speed (Lotus & Burn F1 Team Mix)

You Make Me

Hey Brother’

2014

Lay me down

The Days

The Nights

Vegard Ylvisåker & Bård Ylvisåker
Komikerduoen Ylvis består av brødreneVegard (til venstre) og Bård Ylvisåker Foto: EspenM, Stavanger, 2008
Aktive år		2000-
Kjente roller		The Fox

Ylvis er en norsk komikerduo og musikalsk revygruppe bestående av brødrene Bård (født 1982) og Vegard Ylvisåker (født 1979). Ylvis fikk internasjonal oppmerksomhet etter at The Fox, en av brødrenes poplåter laget som musikkvideoparodi til talkshowserien I kveld med Ylvis på TVNorge, ble svært populær på YouTube i september 2013. I mars 2015 passerte musikkvideoen en halv milliard YouTube «hits».

Bakgrunn og arbeid

De musikalske brødrene har sitt opphav fra Sogn, men har vokst opp i Bergen, Mosambik, Angola og Bodø.^[1]

Brødrene debuterete profesjonelt 19. oktober 2000 på Ole Bull Scene i Bergen med forestillingen Ylvis – en kabaret. I forbindelse med forestillingen ble sangen «Rumour says» spilt inn, trykket som CD-singel og solgt under forestillingen, men ble aldri lagt ut for vanlig salg. «Rumour says» er en boybandparodi basert på Jan Eggums ballade Ryktet forteller.

Etter norgesturné med Ylvis – en kabaret, framførte Ylvis i 2001 konserten Ylvis Goes Philharmonic sammen med Bergen Filharmoniske Orkester i Grieghallen i Bergen. Samme år debuterte Bård og Vegard på TV som faste gjester i Rune Larsens Absolutt norsk på NRK. Året etter bidro de med faste innslag i Trond-Viggo Torgersens TV-program TVT, også det på NRK. I 2003 var Ylvis gjesteartister på den svenske vokalgruppen The Real Groups jule-CD Julen er her.

Sommeren 2004 solgte de billetter for 4,8 millioner^[2] til forestillingen Ylvis – En konsert som gikk i Tønsberg. I denne forestillingen gjorde Ylvis en versjon av Ole Ivars-sangen «I kjempeform». Sangen ble populær blant publikum og spilt inn som musikkvideo. Da roeren Olaf Tufte vant OL-gull under sommer-OL 2004 i Athen hyllet han Ylvis og sang «Jeg er i kjempeform, jeg er i kjempeform!» under seiersdansen. Duoen var programledere for programmet O-fag på NRK P3 sommerene 2006 og 2008.

Forestillingen Ylvis III hadde premiere 27. januar 2007 på Ole Bull Teater i Bergen. Duen satte dessuten opp forestillingen i Oslo og turnerte med den i flere omganger i fram til 2009. Siste forestilling ble spilt i Odda Kino 5. desember 2009. Innholdet i forestillingen beskrives som utfordrende og surrealistiske musikalsk humor. Vegard og Bård skriver selv store deler av tekstene og musikken de fremfører. Med seg på både Ylvis- en kabaret og Ylvis III har de hatt regissør Arvid Ones og koreograf Hilde Sol Erdal. 3. desember 2008 ble Ylvis III utgitt på DVD av Walt Disney Studios Home Entertainment Norge og var Ylvis sin første egne utgivelse i åpent salg.

Høsten 2007 presenterte Bård og Vegard en egen serie på TVNorge som het Norges herligste en norsk utgave av det svenske programmet 100 höjdare. Norges Herligste hadde premiere i november 2007, ble siden sendt på svensk TV og gitt ut på DVD i Norge 15. oktober 2008.

Ylvis var lagledere i tv-programmet Ylvis møter veggen, som er en norsk versjon av et japansk tv-konsept, kjent som Human tetris eller Hole in the wall. Den japanske originalenBrain Wall var en del av et større gameshow som het Tonneruzu no Minasan no Okage deshita og ble sendt på Fuji TV network første gang 27 July 2006.

Ylvis møter veggen ble sendt høsten 2008 på TVNorge med høye seertall. I 2009 var de faste deltakere i programmet Hvem kan slå Ylvis på TVNorge, hvor den norske befolkningen kunne prøve å slå dem, klarte de det kunne de vinne 250 000 kr, 500 000 kr, 750 000 kr eller 1 000 000 kr.

Våren 2010 hadde de programmet Nordens herligste på TVNorge] En ny versjon av Norges herligste, men denne gangen i hele med personer fra hele Norden. 20. januar 2010 hadde de premiere på forestillingen Ylvis 4 på Ole Bull Scene i Bergen. Forestillingen ble senere satt opp i Oslo.

I kveld med Ylvis

Ylvis i underholdningsserien I kveld med Ylvis på TVNorge 2012.

Foto: Pål S. Schaathun / TVNorge pressefoto

Høsten 2011 hadde duoen premiere med talkshowet I kveld med Ylvis på TVNorge. De var selv programledere, og hadde i tillegg medCalle Hellevang-Larsen som medprogramleder. Programmet ble kåret til beste forestilling – TV/Film under Komiprisen 2012.

Høsten 2012 ble sesong 2 av I kveld med Ylvis sendt på TVNorge. Calle var opptatt med Raske Menn og nytt sidekick var den svenske komikeren David Batra. Høsten 2013 kom sesong 3 av I kveld med Ylvis med Calle Hellevang-Larsen tilbake i trioen.

Sanger

The Fox

Som promotering for den tredje sesongen av I kveld med Ylvis 2013 publiserte TVNorge musikkvideoen The Fox 3. september. Etter tre uker på nettet hadde sangen passert 50 millioner visninger på youtube, og den er blitt omtalt som den neste Gangnam Style.^[3]. Den har havnet på flere hitlister, blant annet i Canada, Storbritannia, Tyskland, Danmark og Sverige, og ikke minst klatret høyt opp på den amerikanske Billboard Hot 100.^[4] I Norge gikk den rett inn blant topp ti på VG-lista, og gikk videre til førsteplass uken etter.^[5]Braksuksessen førte til at første sending av I kveld med Ylvis satt seerrekord.^[6]

12. september rapporterte nettstedet 730.no at The Fox var blitt fjernet fra iTunes på grunn av usikkerhet om opphavsrett.^[7] Den var fraværende fra iTunes frem til 16. september, da den igjen ble lagt ut. I mellomtiden ble det lagt ut mange coverversjoner av låten, både på Youtube og på iTunes, og da originalversjonen kom ut på nytt, gikk den direkte til topps.^[8]

18. september ble det klart at den amerikanske TV-kanalen Fox Broadcasting hadde fått tillatelse til å bruke låten i sin nye promo.^[9] I kjølvannet av suksessen ble brødrene invitert til å delta i en episode av The Ellen DeGeneres Show, et av USAs største talkshows.^[10]. Like etter opptrådte de foran 20 000 publikummere på iHeartRadio-festivalen i Las Vegas, sammen med stjerner som Elton John, Paul McCartney, Miley Cyrus og Katy Perry.^[11]

For sangen fikk Ylvis Spellemannprisen 2013 i klassen årets hit.

Show i Oslo Spektrum

28. februar 2014 arrangerte Ylvis påkostet humorkonsert med nye og gamle musikknumre i Oslo Spektrum. Det kom omkring 8500 tilhørere.^[12][13]

Taylor Swift Taylor Alison Swift
Taylor Swift på liveopptreden i 2013
Født		13. desember 1989 (25 år) Reading, Pennsylvania, USA
Yrke		sanger–låtskriver
Nasjonalitet		Amerikansk
Kallenavn		Taylor, Tay
Sjanger		Country, pop, Countrypop, Pop rock
Instrument		Vokalist, gitar, piano, Banjo[1]ukulele[2]
Aktive år		2006 – d.d.
Plateselskap		Big Machine
Nettsted		TaylorSwift.com
Taylor Swift på Commons

Taylor Alison Swift (født 13. desember 1989 i Reading, Pennsylvania) er en amerikansk, Grammy-vinnende sanger, gitarist oglåtskriver. Hun skriver om det hun opplever i livet, og sier selv at de fleste sangene handler om tidligere kjærester, kjærlighet og gutter.

Taylor Swift gav ut debutplata Taylor Swift i 2006, og den kom på 6. plass på Billboard-lista. I 2008 utgav hun sin andre plateFearless, som er kritikerrost og var på 1. plass på Billboard-lista ni uker på rad. Noen av hennes mest kjente sanger er «We Are Never Ever Getting Back Together», «I Knew You Were Trouble», «You Belong With Me» og «Love Story» I filmen Valentine’s Dayspiller hun mot Taylor Lautner. På TV spiller hun i seriene CSI og Law & Order. Hun har også en rolle i Hannah Montana: The Movie.

Hun har vunnet 62 priser, blant annet syv Grammy Awards, seks American Music Awards, fem CMT Music Awards og en MTV Music Video Award. Hun har også blitt nominert til 94 priser, hvorav femten er Grammy Awards^[3] Taylor Swift har en parfymekolleksjon,Wonderstuck som har tre varianter i kolleksjonen.

Etter lanseringen av det femte albumet, 1989, ble Swift den eneste artisten som har hatt tre separate album som har solgt over én million kopier i sine respektive lanseringsuker. ^[4]

Oppvekst

Swift ble født og oppvokst på en juletrefarm i Wyomissing, Pennsylvania. Moren hennes heter Andrea Swift og er hjemmeværende, og faren Scott Swift jobber som selger. Bestemoren var den kjente operasangeren Marjorie Finlay. Swift har en lillebror som heter Austin Lee Swift. Swift begynte som 10-åring å interessere seg for musikk, og startet allerede da å spille gitar og skrive egne låter. Da hun var 14 år ble hun den yngste låtskriveren som ble hyret av Sony Tree i Nashville.

Gjennombruddet

I 2006, kom Taylors første singel Tim McGraw ut. Den kom på sjette plass på Billboardlisten i midten av 2006. Debutalbumet Taylor Swift ble utgitt 24. oktober 2006, og det ble solgt 39 000 kopier av albumet i USA lanseringsuka. Swift vant priser for albumet og også en CMT Music Award for beste video av en nykommer med sangen Tim McGraw. Albumets andre singel, Teardrops on My Guitar, ble utgitt 24. februar 2007.

Swift vant prisen for Årets låtskriver/artist av The Nashville Songwirters Assn. Intl. i oktober 2007, og er den yngste som har vunnet denne prisen. Hennes tredje singel, Our Songvar hele 6 uker nummer 1 på Country Charts. Senere dette året gav hun ut julealbumet Sounds of The Season: The Taylor Swift Holiday Collection som ble utgitt av kjøpesenterkjeden Target. Albumet solgte 45 000 kopier den første uka, 6 000 mer enn debutalbumet hennes.

Fearless

Fearless er det andre albumet til Taylor Swift, og ble utgitt 11. november 2008. Albumet solgte nesten 600 000 kopier den første uka, og Taylor er den første country-artisten som har solgt så mye under lanseringsuka. Første singelen fra albumet, Love Story, ble en stor hit verden over, og Taylor Swift ble et kjent navn over hele verden. Swift har selv sagt at hun skrev sangen på under 20 minutter.^[5]

Speak Now

Speak Now er det tredje albumet av Taylor Swift, og ble gitt ut 25. oktober 2010. Det solgte omtrent 1,047,000 kopier i lanseringsuken. Sangen Mine havnet som nummer tre påBillboard Hot 100, og hun ble den andre kvinnelige artisten som hadde flere sanger på listen samtidig.

Red

Red er det fjerde albumet av Taylor Swift, utgitt 22 oktober 2012. Både Ed Sheeran og Gary Lightbody var med som gjesteartister på albumet, som solgte 1,2 millioner kopier den første uken. I Juli 2013 var det solgt til 6 millioner kopier.

1989

1989 er Swifts femte album, og ble gitt ut 27 oktober 2014. Den første singelen, Shake It Off, ble sluppet 18 august. Album solgte 1,287 millioner kopier første uka etter lansering, det høyeste salgstallet siden 2002. ^[6]

Privatliv

Swift har vært sammen med skuespilleren Jake Gyllenhaal. Før denne romansen har Swift blant annet hatt stevnemøter med Taylor Lautner fra sommeren 2009 til begynnelsen av 2010. Hun har også vært koblet til Cory Montheith. Hun hadde også et seriøst forhold med Joe Jonas, men han slo opp med henne gjennom telefon på 27 sekunder. Swift har skrevet mange sanger om ham blant annet «Forever and Always». Hun bor nå i en leilighet i New York, Tribeca

Bruno Mars i Las Vegas september 2010

Peter Gene Hernandez (født 8. oktober 1985 i Honolulu, Hawaii) kjent som Bruno Mars, er en amerikansk sanger og produsent. Han er mest kjent for sine sanger «Just the way you are», «The lazy song», «Grenade», «it will Rain» og «Lighters» som er Bad Meets Evil(Eminem og Royce Da 5`9) sin sang.

Han ble nominert for syv Grammys og han vant Beste Mannlig Pop Artist Fremfører med «Just the Way You Are». Hans første album varDoo-Wops & Hooligans som ble utgitt i 2010.

Bakgrunnen til kjendisnavnet Bruno Mars er at da han var liten kalte faren han alltid for Bruno. Og mars kommer fra at han og noen venner tullet om planeter. Da sa han -jeg heter Bruno og jeg er fra Mars. Og da kalte de han Bruno Mars.

Han har skrevet sangene til karate kid. Og samerbeidet blant annet med Lil Wayne, Eminem, Travie Mccoy, Taylor Swift og mange flere.

Bruno Mars kan spille en rekke instrumenter: Trommer, gitar, bass, piano og harmonika. Spesielt kjent er han for sine piano soloer i både «Just the way you are» og «Grenade».

Michael Jackson Michael Joseph Jackson
Michael Jackson i Det hvite hus i 1984
Født		29. august 1958 Gary, Indiana, USA
Død		25. juni 2009 (50 år) Los Angeles, California, USA
Ektefelle		Lisa Marie Presley (1994–1996; skilt) Deborah Jeanne Rowe (1996–1999; skilt)
Barn		Prince Michael Jackson I (1997–) Paris Jackson (1998–) Michael «Blanket» Jackson II (2002–)
Yrke		Sanger, låtskriver, plateprodusent,danser, koreograf, skuespiller,forfatter, forretningsmann, filantrop
Nasjonalitet		US-amerikansk
Kallenavn		«Kongen av pop»
Sjanger		R&B, pop, rock, dans
Instrument		Stemme, piano, gitar, trommer,keyboard
Stemmetype		Falsett (kontratenor)
Aktive år		1964–2009
Plateselskap		Motown, Epic, Legacy
Nettsted		michaeljackson.com
Tidligere band
The Jackson 5
Michael Jackson på Commons

Michael Joseph Jackson (født 29. august 1958 i Gary i Indiana i USA, død 25. juni 2009 i Los Angeles i California i USA) var en amerikansk artist, danser, låtskriver og filantrop. Jackson er anerkjent som den mest suksessrike artisten gjennom tidene avGuinness World Records og blir referert til som «kongen av pop». Hans bidrag til musikk, dans og mote, sammen med et mye omtalt personlig liv, gjorde ham til en global figur i populærkulturen i over fire tiår. Som det åttende barnet i Jackson-familiendebuterte han på den profesjonelle musikkfronten sammen med sine brødre som medlem av The Jackson 5 på midten av 1960-tallet, og begynte sin solokarriere i 1971.

I begynnelsen av 1980-årene ble Jackson en dominerende skikkelse i populærmusikken. Musikkvideoene for hans sanger, inkludert «Beat It», «Billie Jean» og «Thriller», ble kreditert med å ha forvandlet mediet til en kunstform og et salgsfremmende verktøy, og populariteten til disse videoene bidro til å bringe den relativt nye tv-kanalen MTV til berømmelse. Videoer som «Black or White» og «Scream» gjorde ham til en «magnet» på MTV i 1990-årene. Gjennom liveopptredener og musikkvideoer populariserte han en rekke danseteknikker, slik som robotdans og moonwalk. Hans særegne musikalske lyd- og vokalstil har påvirket mange hip hop-, pop-, moderne R&B– og rockartister.

Jacksons Thriller-album fra 1982 er verdens mest solgte album gjennom tidene. Hans andre plater, blant annet Off the Wall(1979), Bad (1987), Dangerous (1991) og HIStory (1995) er også rangert blant verdens mest solgte album. Jackson er en av få artister som har blitt innsatt i Rockens æresgalleri to ganger. Noen av hans andre utmerkelser inkluderer flere Guinness World Records, 13 Grammy Awards (i tillegg til Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award), 26 American Music Awards (mer enn noen annen artist, inkludert «Århundrets artist»), 13 nummer én-singler i USA i sin solokarriere (mer enn noen annen mannlig artist på Hot 100-hitlisten) og et beregnet salg på over 750 millioner plater verden over. Jackson vant hundrevis av priser, noe som har gjort ham til plateartisten med flest pristildelinger i musikkens historie. Han var også en fremstående humanitær og filantrop, og donerte og samlet sammen hundrevis av millioner dollar for veldedighet samtidig som han støttet mer enn 39 veldedighetsorganisasjoner.

Aspekter ved Jacksons personlige liv, inkludert hans endrede utseende, personlige relasjoner og adferd, har skapt kontrovers. I 1993 ble han anklaget for overgrep mot barn, men saken ble henlagt og samtlige formelle anklager ble avvist. I 2005 ble han stilt for retten og frikjent for ytterligere anklager om seksuell mishandling av barn og flere andre anklager etter at juryen fant ham ikke skyldig på alle punkter. Jackson døde etter å ha fått hjertestans 25. juni 2009, under forberedelsene til sin konsertserie This Is It. Han hadde før sin død angivelig blitt gitt stoffer som propofol og lorazepam. Los Angeles County Coroner forklarte hans død som et drap, men hans personlige lege erklærte seg ikke skyldig i anklagene om uaktsomt drap. Jacksons død satte fans verden over i dyp sorg, og så mange som en milliard mennesker verden rundt fulgte angivelig med på hans offentlige minnestund på direktesendt fjernsyn. I mars 2010 inngikk Sony Music Entertainment en avtale med Jacksons bo verdt 250 millioner amerikanske dollar for å beholde distribusjonsrettigheter for hans musikk frem til 2017, og for å utgi syv posthume album over tiåret etter hans død. Hans første posthume album med nytt materiale, simpelthen kalt Michael, ble utgitt 10. desember 2010.

Oppvekst

Jacksons barndomshjem i Gary, Indiana, USA

Det hevdes at Jackson hadde en veldig tøff oppvekst med en far som var ofte hard mot ham. Det har også blitt sagt at faren til Michael Jackson var medlem av Jehovas vitner, men det var gjennom moren han hadde tilknytning til denne religionen da han var barn. Han ble intervjuet avOprah Winfrey i 1993, der han fortalte at han og brødrene ble tvunget av faren til å øve. Gjorde de et feil dansetrinn ble de straffet med belter og andre verktøy. De fikk ikke lov til å være ute med andre barn og leke.

Jackson 5

Faren, Joseph Jackson, ville at barna skulle bli popstjerner, og startet The Jackson 5. Bandet besto av Michael og fire av hans åtte søsken. Michael var bare fem år da bandet ble startet. Joseph kjørte dem hardt i årevis, og etter mye slit og hardt arbeid ble de til slutt stjerner som han ønsket. Etter å ha vunnet flere lokale talentkonkurranser fikk de kontrakt med Motown, og de fire første singlene ble alle nummer en på Billboard. I 1974 signerte de en ny kontrakt med Epic Records, men de kunne ikke beholde navnet The Jackson 5 ettersom Motown eide rettighetene til det navnet. De skiftet derfor navn til The Jacksons.

Mange var kritiske til at Michael var mye med barn i fritiden sin. Han selv begrunnet det med at han ikke hadde noen barndom hvor han kunne leke og være sammen med andre barn. Michael og brødrene hadde enten opptredener, intervjuer, foto-sessions osv, og fikk ikke lov til å leke. Så da Michael var voksen sa han at når han var med barn og så hvordan de lekte, så følte han at han opplevde det han ikke fikk oppleve i sin egen barndom.^[1]

Begynnelsen på en solokarriere

Tidlig på 1970-tallet startet Michael sin solokarriere. Plateselskapet ønsket at han skulle spille inn eget materiale, og i 1972 kom hans første solosingel ut: «Got to be There». Michael fortsatte allikevel i The Jacksons. I 1977 spilte Michael i filmen The Wiz sammen med Diana Ross. I forbindelse med innspillingen kom Michael i kontakt med plateprodusenten Quincy Jones, som skulle få stor betydning for hans videre karriere. I 1979 lagde de albumet Off the Wall, som solgte hele 20 millioner (8. mai 2006) eksemplarer og hadde fire topp 10-hits. Dette ble hans store gjennombrudd.

Suksess

Michael fikk en Grammy for låten «Don’t Stop ‘Til You Get Enough», men han syntes platen fortjente mer honnør, og var ikke fornøyd med responsen.^[2] Derfor bestemte han seg for å gjøre en oppfølger som var mye bedre, og det var selvsagt at Quincy Jones skulle produsere den også. De fleste trodde nok det var vanskelig å gjøre en etterfølger til Off the Wall, men da Michael Jackson ga ut platen Thriller i 1982 tok det helt av. Thriller slo alle rekorder og solgte et sted mellom 51-65 millioner på verdensbasis. Platen lå på listen i hele 37 uker i strekk.^{[trenger referanse]} Jackson mottok imponerende åtte Grammyer for platen. Thriller er den eneste platen som har ligget på førsteplass både ved inngangen og utgangen av samme år. 7 av de 9 låtene nådde topp 10 på Billboard listene, som slår nok en rekord (som ble holdt av han selv med 4).

Michael Jackson i 1988

I så måte var trolig Michael Jackson også verdens nest mestselgende soloartist. Han solgte over 750 millioner plater,^[3] Michael Jacksons «Moonwalk» ble hans signatur etter at han avslørte sine nyskapende dansetrinn på NBC-TV foran 50 millioner seere under låten «Billie Jean» 12. mai 1983. Med sorte bukser til anklene, sølvglitrende sokker, fedorahatt, og én hanske, laget av rhinstein, skapte han både ny mote og en ny dansetrend.

I 1985 skrev Michael «We Are The World» sammen med Lionel Richie. Platen ble belønnet med fire Grammypriser. Jacksons følgende album fikk navnet «Bad» (1987). Michael fikk nok en rekord med å være den første artisten med hele 6 #1 singler fra ett og samme album. I tillegg fikk han 5 Grammynominasjoner, men vant bare en. Bad var det siste albumet som ble produsert av Quincy Jones. I 1991slapp han albumet Dangerous, som toppet Billboardlisten. På Dangerous fikk Michael Jackson Guns N’ Roses gitaristen Slash til å spillegitar på 2 av sporene; («Black Or White» og «Give In To Me»). Albumene solgte 35 og 30 millioner eksemplarer. I 1992 la Michael ut på en omfattende verdensturne The Dangerous Tour, hvor Norge sto på listen med konsert på Valle Hovin for 35 000 tilskuere. Kritikerne var enige om at konserten ikke bydde på noen musikalske overraskelser, men showet hadde utrolige effekter og illusjoner. Konserten hadde et strømforbruk på 250 000 watt og varte i 2,4 timer.^{[trenger referanse]} Michaels Dangerous tour var den største turneen noen artist har gjort i historien,^[4]slo sin egen rekord fra Bad Tour. Den utrolige scenen tok nesten tre dager å sette opp. 20 lastebiler med utstyr ble fraktet med lastefly. Dangerous tour inkluderte 69 konserter, som brakte sammenlagt et publikum på 3,5 millioner mennesker. 1. oktober ble konserten Live in Bucharest vist på TV og radio i over 60 land, og senere utgitt på DVD.

Uansett hvor Jackson befant seg, så var det som om en kongelig skulle komme. Det var politisperringer i gatene og var en hel haug med mennesker. Dette gjorde at Michael ikke kunne oppleve hvordan normaliteten er. Det var grunnen til at han bygde Neverland.^[5] Ettersom han ikke gjorde så ofte intervjuer og lignende, så folk på Michael Jackson som rar. Han ble da et offer for mediarykter. Uansett hvor han gikk ble han fulgt av paparazzi, og det ble skrevet en del falske rykter om han, f.eks at han hadde operert inn elefantmannens ben i kroppen.^[6]

Anklager og nedtur

På 90-tallet skrev Michael Jackson under ny platekontrakt med Sony. Kontrakten var verdt hele 890 millioner USD (6,7 milliarder norske kroner). Men i 1993 ble Michael Jackson anklaget for å ha antastet den 13 år gamle gutten Jordy Chandler. Dette førte til at Pepsi, som han hadde sponsoravtale med, sa opp kontrakten.^[7] Men Jackson hevdet hele tiden sin uskyld og ble aldri dømt for utuktig omgang med barn. Ifølge juryen ble Jordy Chandler ikke trodd i retten pga. hans forskjellige versjoner som ikke stemte. I følge en dokumentar der et lydklipp ble lekket ut av faren til Chandler, ble det avslørt at Jordy Chandler aldri ble misbrukt av Michael Jackson.^[8][9]

Forfatteren Geraldine Hughes skrev en bok med tittelen Redemption: The Truth Behind the Michael Jackson Child Molestation Allegations. Hughes avslørte i boken fakta som aldri har vært kjent for offentligheten, og konkluderer med at Jackson må ha vært uskyldig i anklagene som ble rettet mot ham i 1993. I 1994 stilte han for intervju hos Oprah Winfrey, hvor han snakket om sin karriere som musikkartist. I følge nettstedet Mjoai.com ble programmet sett av over 100 millioner mennesker over hele verden. Samme år ble det bekreftet at Michael hadde giftet seg med Lisa Marie Presley, rockelegenden Elvis Presleys eneste barn. Ekteskapet varte bare i 18 måneder. Lisa Marie dukket også opp i Michael Jackson-videoen «You Are Not Alone».

Helse, hudsykdom, og endret utseende

Uansett hvor Michael Jackson gikk, så ble han omringet med masse folk. Hans popularitet gjorde at det var mye rykter om Jackson. Fra 1980-tallet ble det hevdet, og alminnelig antatt, at Jackson bleket huden sin hvit.^[10] I 1993 hevdet Michael Jackson at han hadde hudsykdommen Vitiligo, noe som ble bekreftet av hudlegen hans i et intervju med Larry King i 2009. Legen sa dessuten at han også led av Lupus.^[11][12] Vitiligo er en hudsykdom som 1–2 % av verdens befolkning lider av. Den gjør at pigmentene i huden flekkevis forsvinner og huden får der en lys farge. Jackson sa i et intervju med Oprah Winfrey i 1993 at han fikk denne sykdommen litt før innspillingen av Thriller, men dekket til den lyse fargen med brun sminke. Med årene ble sykdommen verre, ifølge Jackson, og 85 % av kroppen hans skal angivelig ha vært dekket av lys hud. Han sa at han sminket seg heller hvit enn å bruke tid på å sminke seg brun.^[13][14][15]

I boken Moonwalk innrømmet Michael å ha operert nesen to ganger og laget en liten grop på haken. Men han nektet for at alt det andre som var skrevet om hans utseende. Det er imidlertid kjent at Jackson hadde minst fire neseoperasjoner innen 1990. Ansiktsstrukturen hans har blitt betydelig endret, og plastiske kirurger har antatt at Jackson har gjennomgått et stort antall plastiske operasjoner.^[16]

Jackson og noen av hans søsken sa de hadde blitt fysisk og emosjonelt misbrukt av faren, og i 2003 innrømmet faren å ha pisket Michael Jackson som barn.^[17] Jackson snakket sjelden om barndommen, men når han gjorde det ble han svært preget av det og sa han kastet opp før han skulle møtte faren sin. Eksperter på mental helse sa at Jackson mentalt var som et ti år gammelt barn og led av regresjon.^{[trenger referanse]} Andre leger har ment at Jackson hadde dysmorfofobi. Dr. Deepak Chopra, en venn av Jackson gjennom tyve år, sa: «Det som utviklet seg til hans sykelige opptatthet av kosmetisk kirurgi var et uttrykk for selv-lemlestelse, en total mangel på respekt for seg selv»^{[18][trenger referanse]}

Som andre pionerer ble Jackson et offer for metoder og teknologi som var på et tidlig utviklingsstadium, og mange spekulerte på om nesen hans holdt på å falle av på grunn av den omfattende kosmetiske kirurgien. Jacksons hudlege Arnold Klein uttalte at han hadde bygget opp Jacksons nese helt på nytt etter at andre leger hadde skrapt den helt bort.

I løpet av 1990-tallet skal Jackson ha blitt avhengig av reseptbelagte medisiner, hovedsakelig smertestillende og sterke sedativer og hans helse ble stadig dårligere.

Andre personlige plager, som smerter i rygg, ben o.l, og stort press på Jackson rundt anklagene som ble laget mot han i 1993, skal også være grunnen til avhengigheten av reseptbelagte medikamenter.

Tilbakekomst

MJ-statue fra HIStory-turneen i Europa.

I 1995 kom Michael Jackson med albumet HIStory – Past, Present and Future, Book I, et dobbeltalbum som inneholdt 15 nye sanger og en greatest hits-CD. Den første singelen, «Scream», var en duett med søsteren Janet Jackson. Michael Jackson fikk sin 13. #1 hit i 1995 med «You Are Not Alone», skrevet og produsert av R&B-stjernen R. Kelly. Albumet startet helt øverst på hitlistene og solgte 20 millioner på verdensbasis. Samme år la han ut på en omfattende turne, The History Tour. I 1996 skapte han overskrifter ved å skille seg fra Lise Marie Presley. I 1997 gjorde han nye overskrifter, ettersom han angivelig fikk barn med sykepleieren Debbie Rowe, og det ble mange spekulasjoner om hvorvidt Michael var faren, hvor mye han hadde betalt Debbie for å føde, og om hun ville se barnet sitt igjen. Det har siden blitt klart at barna er hvite og at Jackson derfor er helt usannsynlig som far. Kritikerne kalte Michael for en «Pudret Frelser», pga hans humanitære arbeid for å redde verden. Temaet dukket opp mange ganger i løpet av konsertene.

The History Tour gikk for fulle hus. De tre scenene som ble brukt veide hver 750 tonn. Etter at han var ferdig med konserten i København, stod scenen klar i Göteborg. Samtidig ble cenen som sto i Tyskland demonterte, for så å bli sendt til Norge, hvor han skulle opptre påValle Hovin for 32 000 fans. I løpet av konserten i København ble han overrasket med en 2 meter høy kake, ettersom det var hans 39-årsdag. The History Tour ble avsluttet på Vallahovid i Spania. Etter denne turnéen hadde 5 millioner mennesker sett han opptre.

Hollywood Walk of Fame

I oktober 2001 utkom et nytt album fra Michael Jackson – Invincible. Det nye albumet inneholdt 16 sanger, deriblant singlen «You Rock My World» og radiohiten «Butterflies». I produksjonen av albumet hadde Michael Jackson jobbet med navn som Rodney Jerkins, Teddy Riley, Dr Freeze og R. Kelly. Carlos Santana bidro også på albumet. «Speechless» er en av mange sanger som Jackson ikke fikk gitt ut på single fordi Sony satte foten ned.^{[trenger referanse]} Kritikerne var ikke sene med å si at albumet ikke holdt mål, selv om det solgte bra.Invincible har siden 2001 solgt 12 millioner eksemplarer på verdensbasis (desember 2006).

Michael ble offisielt erklært legende og har betydd mye for dagens musikk.^[19]

Michael var den første som fikk to stjerner på Hollywood Walk of Fame; først i 1979 som medlem av The Jackson Five, så i 1984 som soloartist. Siden en filmpremiere på samme tid som Michaels dødsfall hadde lagt beslag på fortauet med stjernen hans, samlet fans seg isteden ved stjernen til hans navnebror, radioverten Michael Jackson.^[20]

Rettssak

13. juni 2005 ble Michael Jackson frikjent i en straffesak anlagt i Santa Barbara, hvor han var anklaget for seksuelle overgrep mot barn og servering av alkohol til mindreårige. Han var anklaget for å ha misbrukt en gutt. Moren til gutten hadde gjeldsbrev og fortalte forskjellige versjoner i retten; det samme gjorde gutten.^{[trenger referanse]} De hadde ingen beviser på at Michael Jackson hadde misbrukt gutten, og han ble frikjent. Ifølge VG ble det avslørt en telefonsamtale mellom faren til offeret og offerets advokat der det sies at moren kun ville ha pengene til Michael Jackson. I november 2003 utgav Michael Jackson og Sony en samleplate med hans nummer 1 hits på CD og DVD, med tittelen Number Ones. Albumet inneholdt en ny sang av Michael, «One More Chance». Samme dag som platen ble lansert, ble det utlevert en ordre om arrestasjon av Jackson. Michael var da i gang med innspillingen av musikkvideoen til «One More Chance», som til dags dato ikke er utgitt pga rettssaken. Jackson hevdet alltid sin uskyld. Han uttalte etter arrestasjonen at han ikke kunne tenke seg å bo i Neverland lenger. På grunn av politirazziaen var det ikke lenger et hjem for ham, og fra da av ville han bare besøke Neverland. 13. juni 2005 ble han frifunnet på alle ti tiltalepunkter.

I 2009, rett etter hans død, kom dokumentarfilmen The Untold Story of Neverland. Filmen inneholder intervjuer av familien som anklaget Jackson, politiets film av ransakelsen av Neverland og opptak fra politiets avhør av gutten.^[21]

Betydning for dagens artister og musikk- og mote-industrien

Michael Jacksons signatur

Michael Jackson gjorde mye for dagens artister,^{[trenger referanse]} og mange takker ham for hans inspirasjon og for å ha hjulpet andre artister til å få suksess. Han fikk til at MTV viste musikken til svarte, noe de den gang ikke gjorde. Takket være Michael så har musikk-kanalen MTV blitt som den har blitt, MTV kom med en uttalese i 2009 der de sa: «MTV laget ikke Michael Jackson, han laget oss og ingen andre rocket på VMA som Michael gjorde».^[22]

Chris Brown, Beyonce, Ne-Yo, Lil Wayne, P. Diddy, The Game, 50 Cent, Snoop Dogg, R. Kelly, Chris Tucker, Michael Jordan, Akon, Justin Timberlake, Slash, Evan Ross og mange andre kjendiser er store fan av Michael Jackson.^[23][24][25] Han gjorde også dagens dansemiljø til noe helt annet enn det var før; mye er «Jackson-trinn» som bl.a. Moonwalk. Michael Jackson gjorde dessuten musikkvideoer til noe helt annet enn det var før; han hadde lange og morsomme videoer.^[26] Han gjorde også R&B til noe helt annet enn det var før.^[27]

Michael Jackson gjorde veldig mye fint for både musikken og for barn i mange land.^[28][29] Han gav mye penger til veldedighet, og stiftet også egne veldedighetsorganisasjoner.^[30] Han var også en av de største innen motebransjen på 70-, 80-, 90-tallet. Han har inspirert mange av dagens moteprodusenter.^[31]

Etter hans død kom USAs president Obama med en uttalelse der han beskriver Jackson som det største mennesket innen musikkbransjen og som har gitt stor inspirasjon til andre innen bransjen. Noen politikere reagerte på at Det hvite hus kom med en utalelse om hans død, ettersom det ikke er vanlig at de kommer med utalelser om sånt, men Obama sa i et intervju at Michael Jackson var av stor betydning for musikken og menneskeheten, så det var ingen grunn til ikke å komme med en utalelse. «Jeg har alltid hatt sansen for Jackson, og har selv alle sangene hans på Ipoden,» sa Obama.^[32]

This is it!

5. mars 2009 annonserte Sony Music og Michael Jackson at han skulle avholde 50 farvelkonserter i Londons The O2 fra juli 2009 til mars 2010. Konsertserien fikk tittelen «This is it!».^[33] Men disse konsertene rakk han ikke, da han døde 18 dager før han skulle avholde den første konserten. AEG Live (Anschutz Entertainment Group Live) annonserte tidlig i september samme år at Michael Jackson’s This Is It kommer på kino. Det er en us-amerikansk dokumentar- og konsert-film regissert av Kenny Ortega, og den dokumenterer Michael Jacksons forberedelser og repetisjoner før den planlagte serien med konserter.^[34] Filmen hadde verdenspremiere i 99 land den 28. oktober 2009 og gikk også i Norge. Adressa rapporterte om rekordsalg av kinobilletter og utsolgte forestillinger over hele verden en måned før filmen hadde premiere.^[35]

Filmen viste klipp der Michael gjorde dansetrinn, sang, lærte, fortalte og lo med de andre. Filmen viste Michael Jackson i en annen situasjon som man aldri har sett ham i før. Han virket mer og mer som en vanlig person. Jackson måtte spare på stemmen og dansingen ettersom det ikke var generalprøven, men filmen viste Michael i toppform der bakdanserne i 20-årene ble slitne før popkongen på 50 år. Filmen viste at Michael stod bak mesteparten av idéene og styrte alt fra kommandoer til gitaristene til andre tekniske ting. Dette viste geniet i popkongen, og bekreftet at ryktene om hans dårlige form og stemmeproblemer var fullt oppspinn fra media.^[36][37][38] Showet skulle være et hysterisk show med store tekniske overraskelser som aldri har blitt gjort før. Alt fra flyvende diamanter, spøkelser og en stor bulldoser, bruk av teknologien 4D som den aldri hadde blitt vist før, til en 8 meter høy robot som Jackson selv skulle komme ut fra ved begynnelsen på showet.

Michael Jackson og hans team hadde et prosjekt kalt «The Dome Project» som handlet om å vise verden noe de aldri har sett før. Scener ble filmet på «Green-Screen» som skulle vises under konsertene, og Michael’s kjente musikkvideo «Thriller» ble spilt inn på nytt, mens de laget en kortfilm der Jackson spilte en spion som skulle være introen til «Smooth Criminal».

Filmen fikk blandet kritikk fra terningkast 3 til 5, og generelt ble det sagt at filmen var mest for fans, dansere og musikkinteresserte. Helt i begynnelsen av filmen introduseres den da også som en film «For the fans…».

Elvis Aaron Presley
Født		8. januar 1935 Tupelo, Mississippi, USA
Død		16. august 1977 (42 år) Memphis, Tennessee, USA
Ektefelle		Priscilla Ann Beaulieu (1967–1973; skilt)
Barn		Lisa Marie Presley (1968–)
Yrke		Sanger, skuespiller
Elvis Presley på Commons

«Elvis» omdirigeres hit. Se også Elvis (andre betydninger).

Elvis Aaron Presley (født 8. januar 1935 i Tupelo i Mississippi, død 16. august 1977 i Memphis i Tennessee) var en amerikansksanger og skuespiller. Han regnes som den første underholdningsartisten som i kommersiell skala kombinerte vestligungdomsopprør med populærkultur. Med tilnavnet «King of rock and roll», eller kun «The King», anses han som arketypen på en popstjerne. Det er beregnet at Elvis Presley har solgt nærmere 2 milliarder plater verden over, og han er følgelig i særklasse tidenes mest solgte plateartist selv om beregningene spriker noe. Elvis har blitt innvotert i fire æresgallerier; rockens (1986),countrymusikkens (1998), gospelmusikkens (2001) og rockabillyens (2007). Dokumentar-filmen «Elvis – On tour» (1972) fikk Golden Globe utmerkelse.

Elvis’ karriere var igrunnen på topp hele tiden fra gjennombruddet tidlig 1956 til hans død i 1977, og etter hans død, steg populariteten betraktelig, ironisk nok er det solgt flest Elvis plater etter Elvis sin død. Selv i hans såkalte svake periode på midten av 1960-tallet var han plateselskapet RCA sitt desidert sterkeste kort, og han var Hollywoods høyest betalte stjerne (sammen med Elisabeth Taylor). I perioden 1956-1965 var plate- og filminnspillingene betydelige kassasuksesser. Dalende publikumsinteresse for filmene ble på slutten av 1960-tallet avløst av omfattende turnévirksomhet som viste Elvis som en karismatisk sceneartist. Elvis gjenerobret i tillegg country-markedet i USA med en rekke plater innen sjangeren. Stort arbeidspress og høyt forbruk av sterkelegemidler, resulterte etterhvert i skrantende helse. Om ettermiddagen 16. august 1977, bare timer før han skulle i gang med en ny turné, ble han funnet bevisstløs i sitt hjem Graceland. Etter iherdige gjenopplivningsforsøk ble han erklært død som følge av hjertestans.

I tillegg til hans enorme suksess i sine leveår, har ettertiden vist en vedvarende interesse for Elvis Presleys liv og musikk. Hans hjem i Memphis er i dag museum og besøkes årlig av over 500 000. I en stor avstemning i Time Magazine i året 1999 ble Elvis utpekt som det 20. århundrets mest betydelige navn. På plassene etter kom Hitler, Yitzhak Rabin, pave Johannes Paul II og Marthin Luther King. Magasinet Q har utpekt hans «That’s all right» som populærmusikkens mest betydningsfulle innspilling.

Familie

Presley ble født inn i en fattig sørstatsfamile som sønn av den 18 år gamle Vernon Presley og 22 år gamle Gladys Presley. Elvis var den ene av et enegget tvillingpar, men broren Jessie Garon Presley som ble født 35 minutter før Elvis, var dødfødt; Elvis vokste derfor opp som enebarn. Han fikk mellomnavnet Aaron, til ære for tvillingbroren. Elvis var glad i sine foreldre og kom aldri helt over sorgen da Gladys døde.

Familien Presley bodde i Old Saltillo Road i småbyen Tupelo, Mississippi fram til 1948 da dårlig økonomi fikk dem til å flytte til Memphis. Familien var pinsevenner, og Elvis gikk ofte på møter i ulike menigheter i pinsebevegelsen. Han uttalte flere ganger at han lærte mye om sceneopptreden av predikantene i pinsebevegelsen. Den 1. mai 1967 giftet Elvis seg med Priscilla Ann Beaulieu, som han hadde møtt i Gothestrasse 14 i Vest-Tyskland på en fest mens han var i militæret på slutten av femtitallet. Nøyaktig ni måneder senere fikk de sitt eneste barn, datteren Lisa Marie Presley. I oktober 1973 ble Elvis og Priscilla skilt. Lisa Marie ble boende hos sin mor, mens Elvis fikk besøksrett.

De første årene

Elvis var svært sky som barn og sterkt knyttet til sin mor. Tenårene var vanskelige. Han hadde få venner på skolen, ble mobbet for sin spesielle klesstil og ble av mange jevnaldrende ansett som litt sær. Bare på ett område utmerket han seg: han viste tidlig talent for sang og musikk. Foreldrene sparte sammen penger og gav ham en gitar, og han lærte å spille piano i menigheten der Presley-familien vanket. Da han var 10 år kom han på andreplass i talentkonkurransen Mississippi-Alabama Fair and Dairy Show. Han sang «Old Shep» – en sørgmodig ballade om en gutt og hunden hans. Elvis var en ivrig radiolytter og ble påvirket av rhythm and blues, men også av country og gospelmusikk. Da han var rundt 18 år gammel livnærte han seg ved å kjøre lastebil for Crown Electrics mens han studerte til å bli elektriker. Han kjørte ved flere anledninger i 1953 forbi et skilt utenforSun Records hvor det sto «Innspilling av plate $4». Han besluttet å gjøre et forsøk. Platen hadde to sanger: «My Happiness» og «That’s When Your Heartaches Begin». Denne prøveplaten ble funnet på 80-tallet hjemme hos en bekjent av Elvis, og ble endelig utgitt i 1990 på The Great Performances.

Sun

Den 4. januar 1954 kom han tilbake til Sun Studios for å spille inn enda en plate. På den la han I’ll Never Stand In Your Way og It Wouldn’t Be The Same Without You. Også denne privatinnspillingen er senere kommet til rette og blitt utgitt offisielt. En ansatt i Sun Records, Marion Keisker, hørte ham synge og hun forsto at gutten hadde en stemme som var utenom det vanlige. Han ble senere karakterisert som «Den hvite mannen med den svarte stemmen». Hun mente at platedirektøren Sam Phillips burde høre ham; Phillips likte det han hørte og sommeren 1954 satte han Elvis sammen med et par musikere han hadde i stallen – Scotty Moore (gitar) og Bill Black (bass). I månedsskiftet juni/juli møttes de første gang og 5. juli gikk de i studio. Etter en lang stund med mer eller mindre mislykkede forsøk på ballader, tok de pause. I løpet av pausen startet Elvis på Arthur Big Boy Crudups «That’s All Right (Mama)» med både sang og hardtslående gitarspill. Bill Black slengte seg etter hvert på sin kontrabass og Scotty Moore måtte bare bli med han også. Sam Phillips kom løpende inn i studio og lurte på hva de holdt på med; «Vet ikke» svarte Scotty Moore. «Fortsett med det!» lød beskjeden fra Phillips som løp tilbake til kontrollrommet og satte i gang båndopptakeren. Noen minutter senere var låta i boks. Dagen etter spilte de inn «Blue Moon of Kentucky». Ergo hadde Elvis countryfisert en blues-låt og bluesifisert en bluesgrass/countrylåt – en nøkkel til suksessen var klar. Den 19. juli 1954 ble singelen «That’s All Right»/«Blue Moon of Kentucky» sendt ut på markedet. Dette var ikke den første innspillingen av det som senere ble kalt Rockabilly, men det har i etterkant (senest i 2005) blitt karakterisert som den viktigste rockeplata som er innspilt. Elvis Presley & The Blue Moon Boys ble etter hvert svært populære, og fikk i oktober 1954 være med i radioshowet Louisiana Hayride. Det var i forbindelse med dette programmet, Elvis traff «oberst» Tom Parker som senere ble hans manager. Samarbeidet med Parker skulle vare livet ut. Mange ser på dette som en artistisk ulykke for Elvis; fordi denne manageren – etter manges mening – viste liten evne til fornuftig langtidsplanlegging og tilhørende karrierebygging over tid.^{[trenger referanse]}

Plateinnspillingene til Elvis på SUN har fått legende-status; for den kreativitet og nyskapning som preger musikken. Kjente titler fra SUN-tiden er bl.a. «Good rockin` tonight», «Milcow blues boogie», «Baby let`s play house» og «Mystery train». Hans femte og siste singel hentet fra SUN-innspillingene var «I forgot to remember to forget». Vinteren 1956 krøp den helt opp til topp-plassering på country-listen i USA.

Samtidig og i etterkant med Elvis, hadde Sun artister som Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Carl Perkins i studioet. Denne gjengen ble forøvrig kalt «The Million Dollar Quartet» da de fire var samlet i Sun Studio. 4. desember 1956, gjorde de en del uformelle innspillinger som er utgitt på plate.

Gjennombrudd

I november 1955 var Elvis blitt for stor for lille Sun, og Sam Phillips gikk med på å selge Elvis og alle sangene hans til RCA Victor for 35 000 dollar. Selv fikk han 5 000 dollar for å skifte selskap. Men samtidig inneholdt avtalen en klausul om redusert royalties for Elvis i en periode, slik at det på mange måter kan sies at Elvis selv kjøpte seg fri fra sitt gamle plateselskap. Likevel var avtalen såvidt god at Elvis raskt ble den mest betalte artisten noensinne. Elvis´ studioband i RCA besto hovedsakelig av de opprinnelige musikerne: Scotty Moore, Bill Black og D. J. Fontana på trommer. D. J. Fontana hadde begynt å spille for Elvis på liveopptredener i Sun-tiden, men ble først fast fra RCA-tiden. Etter hvert bleThe Jordanaires fast backinggruppe på vokalsiden. I studio var det blant annet Chet Atkins som styrte spakene ved innspillingen. Flere kjente musikere var innom studio og bidro til å skape den såkalte «Elvis-sounden». Eksempelvis kan nevnes Floyd Cramer (piano) og Boots Randolph (saksofon). Overgangen til RCA sammenfalt med Elvis’ virkelige internasjonale gjennombrudd. Med lanseringen av kjempehiten «Heartbreak Hotel» ble Elvis en verdenssensasjon nærmest over natten. Men suksessen var delt. I en del konservative kretser ble han ansett som en trussel mot god moral og musikksmak. Hans utfordrende tv-opptredener var kontroversielle i samtiden. Han ble betegnet som en opprører; idolisert av ungdommen, uglesett av foreldregenerasjonen.

I perioden 1956-1959; selve gull-alderen for rock`n`roll, dominerte Elvis hit-listene med den ene suksessen etter den andre: Heartbreak Hotel, Blue suede shoes, I want you I need you I love you, Hound dog, Don`t be cruel, Love me tender, Love me, Too much, Teddy Bear, All shook up, Jailhouse rock, Don`t, Wear my ring around your neck, Hard headed woman, King Creole, One night, I got stung, A fool such as I, I need your love tonight, A big hunk o`love. I en rekke tilfeller var begge sider av singelplatene inne på topp 10 listen samtidig, noe som gjorde at han er registrert med færre førsteplasser enn det som salgstallene egentlig skulle tilsi. Denne tendensen avtok etterhvert, men også på 60-tallet var der eksempler på at delt oppmerksomhet mellom A- og B-side fratok ham en opplagt førsteplass. Som i tilfellene «Little sister»/»His latest flame» og «Can`t help falling in love»/»Rock-a-hula baby» 1961/62.

Elvis selv spillte akkustisk rytmegitar på mange av platene sine i disse første 4 årene. På «One night» spillte Elvis på Scotty Moore`s elektriske gitar, og platen er således nærmest et solo-produkt fra Elvis sin side. Han spillte piano på bl.a. «Love me», «Playing for keeps» og «Wear my ring around your neck». Og elektrisk bass på «Baby I don`t care».

Fra mars 1958 til mars 1960, mens han stod på høyden av karrieren, tjenestegjorde Elvis i militæret, og han måtte klippe håret. Frisøren som klippet ham, kastet rett og slett håret ut av vinduet. Det han ikke visste, var at håret til Elvis i senere år ble solgt for flere hundre tusen dollar. Det meste av tjenesten ble utført i Vest-Tyskland. Det ble sendt inn flere tusen brev hvor fans, venner og slekt ba om at han skulle få slippe militærtjeneste. Mens Elvis var i hæren, tok han vaksine mot polio. Det ble sendt på TV på de tre største kanalene i USA, og de 2% av befolkningen som hadde tatt poliovaksine fra før, ble til 85%! Det var under militærtjenesten i Tyskland Elvis ble kjent med den 14 år gamle offisersdatteren Priscilla Ann Beaulieu, som senere skulle bli hans kone.

Mens han var i militæret ble moren alvorlig syk og havnet på sykehus. Elvis fikk permisjon og besøkte da moren, men han måtte tilbake til militæret. Den 14. august 1958 døde moren. Elvis kom aldri over tapet av moren. Han ble helt knust og gråt som et barn ved hennes kiste.

Hans popularitet fortsatte da han dimitterte i 1960. Mange mener at hans topp-periode som sanger var nettopp tiden fra 1960 til 1963. LP`en «Elvis is back» fra 1960 regnes som hans beste. Og singelplatene hans fortsatte å dominere som om han aldri hadde vært borte: Stuck on you, It`s now or never, Are you lonesome tonight, Wooden heart, Surrender, I feel so bad, Wild in the country; Little sister, His latest flame, Can`t help falling in love, Good luck charm, She`s not you, Return to sender og Devil in disguise kom på rekke og rad.

Her i Norge fikk han sin første gullplate med storselgeren «It`s now or never» i 1960-61. «Good luck charm» ble årets plate 1962 basert på VG-listen. «In the ghetto» gjentok den bedriften i 1969. Også «Return to sender» var meget populær, og toppet VG-barometeret i 3 måneder vinteren 1962-63. Han har fått en rekke sølvplate-trofeer, og etterhvert også ytterligere gull- og platina-plater. Han var første artist som passerte en million solgte plater i Norge. Han beveget seg på seksti-tallet gradvis bort fra imaget som rebelsk ungdomsopprører, hans musikk og fremtoning i filmene ble mer avslepet og rettet inn på et bredere publikum. Med filmer som Blue Hawaii og G.I. Blues var publikum stadig entusiastisk og platene solgte i milliontall. Men interessen begynte å dale fra og med 1963 da det da det kom lite seriøst materiale fra ham på plate og på film. Tross enkelte lysglimt, virket mye av musikken og filmene uinspirert. Det var Elvis sin måte å signalisere til omverden at han var misfornøyd med karrieren slik den ble styrt av hans manager, «Oberst» Tom Parker. Han tok ingen konflikt med sin manager; han gikk ikke til streik, men han gikk sakte. At gjennombruddet til The Beatles hadde noe særlig å si er en myte. I USA hadde soloartister som Roy Orbison og Bobby Vinton sine beste perioder samtidig som den såkalte «britiske invasjonen» fant sted. I Storbritannia var den da nylig avdøde Jim Reeves største poengplukker på hitlistene i årene 1964-65, samtidig med at Beatlemania var på sitt høyeste. Også Elvis hadde store hits i denne perioden; nesten uten å forsøke! Han hadde tre dobbeltsidige hit i USA i 1964; herunder «Ask me»/»Ain`t that loving you baby», som nådde hhv. 10. og 12. plass på Cashbox-listen. Året etter (1965)var «Crying in the chapel» en internasjonal bestselger, og gikk til topps bl.a. i UK og her i Norge. Men det var lengre mellom hver stor suksess, og verst var årene 1966 og 1967. Singelen «Love letters» nådde en respektabel 5. plass i Storbritannia i 1966, mens de to gode 1967 singlene «Big boss man» og «Guitar man» gikk mye upåaktet hen. Men likevel – i 1966 vendte han tilbake til en sentral del av sin musikalske sjel; gospelmusikken. Han spilte inn albumet som skulle gi ham hans første Grammypris – How Great Thou Art. Han skulle forøvrig få to Grammy-priser til – hvor den ene for albumet He Touched Me og den andre for live-versjonen av «How Great Thou Art» i 1974 – hentet fra showet i Midsouth Coliseum i Memphis.

Etter flere middelmådige år preget av en Elvis i «gå-sakte» modus, fikk karrieren et oppsving fra og med 1968. Det som i utgangspunktet var ment som et TV-program der Elvis bare skulle synge julesanger, ble omgjort til et legendarisk comeback-show der Elvis sang både gamle og nye hits. Showet skapte fornyet interesse for Elvis som nå i større grad ble profilert som en scene-artist. Fra TV-showet kom en stor hit, «If I can dream». LP`en ble også gullplate. Musikken fikk tilbake sin gamle glød i samarbeid med en rekke dyktige musikere. I januar/februar 1969 gjorde Elvis plateinnspillinger i Memphis, og blant disse finner vi titler som «In the ghetto» og «Suspicious minds». Disse innspillingene er regnet som nok et høydepunkt i hans karriere. Da Elvis noen måneder senere entret scenen på The International i Las Vegas, var det med en helt ny backing-gruppe. Det var den gamle vokalgruppen til Aretha Franklin, The Sweet Inspirations, samt Larry Muhoberac, Jerry Scheff, James Burton, Ronnie Tutt og John Wilkinson som utgjorde «The TCB Band». Disse spillte for Elvis første gang ved comebacket på scenen 31. juli 1969 og fortsatte til hans død (unntatt Larry Muhoberac som ble byttet med Glen D. Hardin i 1970). I perioden 1997-2012 har denne grupperingen turnert internasjonalt med sceneshowet «Elvis in Concert», med videoopptak av Elvis på storskjerm. Turneene har vært store suksesser.

Film

Fra 1956 og utover spilte Elvis hovedrollen i 31 filmer, mange av dem lette musikalkomedier som også var rettet inn på å markedsføre Elvis’ nyeste låter. Jailhouse Rock, King Creole (1958), Flaming Star (1960) og «Follow that dream» (1961) regnes blant hans beste filmer. Med unntak av noen sangnumre er de fleste av de senere sekstitallsfilmene av middels kvalitet, kanskje med unntak av Viva Las Vegas der han spilte mot Ann-Margret. Denne musikalkomedien er en favoritt både blant Elvis- og Ann-Margret-fans. Kjemien stemte godt mellom de to stjernene. «Viva Las Vegas» og «Blue Hawaii» var hans største kassasuksesser i USA, og også her i Norge. Hans siste spillefilm, Change of Habit, kom i1969. I tillegg til de 31 spillefilmene kom to dokumentarfilmer fra 1970 (That’s The Way It Is) og 1972 (Elvis On Tour) som viser Elvis på scenen og på turne.

Mange mener altså at filmene på 60-tallet var av middels eller dårlig kvalitet^{[trenger referanse]}, når man sammenligner med vanlige spillefilmer. Til dette kan man anføre at mange av disse sekstitalls-filmene med Elvis ikke er rene spillefilmer, men snarere musikalkomedier. Denne sjangeren av «song-and-dance» filmer var i sin tid generelt svært populær, jfr. f.eks «Sound of music», men det er de færreste av disse filmene som har tålt tidens tann. Innenfor sjangeren er det nesten bare Elvis sine musikkfilmer som den dag i dag i noen grad underholder.

Senere karriere

Etter comebackshowet i 1968 var han igjen plassert på tronen som «Kongen». Selv sa Elvis alltid at det bare fantes én konge: Jesus. Elvis vokste opp i en kirkelig tradisjon preget av mye sang og musikk og predikanter som beveget seg til dels heftig. Det er blitt hevdet at predikantenes utagering på møtene gjenspeilte seg i Elvis’ kroppsbevegelser på scenen på 1950-tallet.

Elvis fikk tre Grammy-priser, alle for religiøse innspillinger. Først ut var LP`en How Great Thou Art (1967). Hans neste kristne album, He Touched Me (1972), fikk også Grammy, og den tredje og siste prisen kom i 1974 for en konsertinnspilling av How Great Thou Art fra Mid-South Coliseum i Memphis. Da han ble votert inn i gospelmusikkens Hall of Fame, uttalte hans datter at hun trodde denne utmerkelsen ville betydd svært mye for hennes far.

De siste årene

1970-tallet ble preget av omfattende konsertvirksomhet, – nøyaktig 1 128 fra 31. juli 1969 til 26. juni 1977. Manageren Tom Parker forhandlet frem lukrative, og svært tettpakkede konsertkontrakter for Elvis. Mange konserter ble avviklet i Las Vegas, og det ble laget to filmer fra rekken av konserter. Den første i 1970, That’s the Way It Is (Las Vegas), og senere Elvis on Tour (1972). Den mest kjente enkeltkonserten er Elvis – Aloha from Hawaii (14. januar 1973), verdens første satellittoverførte konsert med en soloartist. Konserten ble sett av mellom 1 og 1,5 milliarder mennesker, hvilket tilsvarte en fjerdedel av jordens befolkning.

Elvis hadde avsluttet 60-tallet med store hits som «In the ghetto» og «Suspicious minds». Blant hans mange hits på 70-tallet finner vi titler som «Don`t cry Daddy», «The wonder of you», «You don`t have to say you love me», «I just can`t help believin`», «Burning love», «Always on my mind», «Steamroller blues», «Promised land», «My boy», «Moody blue», «Way down» og, umiddelbart etter hans død; «My way».

Etter Pricillas ønske om skilsmisse i 1973, lot det til at Elvis gradvis mistet livsgnisten. Han ble i økende grad avhengig av sterke vanedannende medisiner og det krevende turnélivet begynte å sette sine spor. De siste innspillingene, med sanger som «Way Down» og «Moody Blue», ble gjort i hans hjem Graceland. Deler av den siste turnéen i 1977ble filmet av CBS og først vist etter hans død. Elvis In Concert viser en fysisk medtatt Elvis som enkelte ganger glemmer teksten til sine gamle hits, men ennå begeistrer publikum med sin personlighet og stemmeprakt.

Død

På formiddagen (lokal tid) den 16. august 1977 fant kjæresten, Ginger Alden, Elvis livløs på badet med over 10-14 narkotiske stoffer i kroppen.^[1] Han ble kjørt til Baptist Memorial Hospital, der han ble erklært død 15.30. Elvis veide 104,42 kg da han døde.

I likhet med sitt sensasjonelle gjennombrudd i 1956, var nyheten om hans død førstesidestoff verden over. En rekke aviser og magasiner verden over satte nye løssalgsrekorder med sine Elvis-reportasjer. Jfr boken «When Elvis died» som dokumenterer disse fakta. Da han døde, samlet det seg umiddelbart store mengder med sørgende utenfor Graceland. I en offentlig uttalelse sa USAs president Jimmy Carter at Elvis Presleys død berøver vårt land en del av seg selv. Han var unik og uerstattelig. For mer enn 20 år siden, slo han igjennom på scenen med en påvirkning som var så betydelig at den trolig aldri vil kunne overgås. Med sin musikk og sin personlighet, og ved å sammensmelte den hvite manns countrymusikk og den svarte manns rhythm and blues, forandret han for all tid amerikansk populærkultur. Hans popularitet var enorm, for mennesker verden over ble han et symbol på sitt lands vitalitet, opprørstrang og gode humor.

Ettertiden

Totalt sang Elvis inn over 800 sanger, (derav 745 forskjellige sanger, som er utgitt offisielt per 2005 av RCA/BMGs hovedselskap), hele og deler av låter, alternative opptak av kjente sanger eller «nye» innspillinger som har kommet ut på litt mindre plateselskap innen RCA/BMG-familien – samt alle bootleg-plater som siden 1970-årene har florert. (Her presenteres dårlige eller gode opptak av konserter eller studiomateriale som privatpersoner på en eller annen måte har sikret seg). Også på området «bootleg» utgivelser og salg er Elvis kongen.

Salget av plater var i 1977 på rundt 500 millioner verden over, men dødsfallet i august 1977 fikk platepressene til å gå varme. Hans plateselskap måtte leie inn kapasitet hos andre i et fåfengt forsøk på å dekke etterspørselen.I løpet av få måneder var det solgt rundt 200 millioner til. I dag har platesalget passert 2 milliarder ifølge beregninger. I tillegg til monster-hit singelen fra 2002, «A little less conversation», har Elvis hatt en rekke andre suksesser på hitlistene etter sin død. «Guitar man» nådde førsteplass på country-listen i USA i 1981. «It`s only love» 3. plass UK 1980. «Rubberneckin`» gikk til topps på de fleste lister i 2003. «America» nådde topp 10 USA i 2001; etter 11. september hendelsene. Nyutgivelser av «That`s all right» og «Heartbreak Hotel» gikk til topps i USA hhv. 2004 og 2006. På BBC-listen gikk nyutgivelser av «Jailhouse rock», «One night» og «It`s now or never» til topps i 2005. Ja, Elvis har faktisk hatt hele 40 forskjellige titler inne på BBC Topp 20 i løpet av første ti-år av dette århundret!

Det 21. århundret startet med Elvis på hhv. første – og andreplass på musikkvideo-listene i USA, med «He touched me» vol. 1 og 2. Senere på ti-året fikk Kongen nye førsteplasser, med DVD`er som «`68 Comeback Special» og «Aloha from Hawaii». Så sent som i 2011 gikk hans «The great performances» til førsteplass på DVD-listen i USA.

Elvis kalles «Kongen av rock’n’roll», eller ganske enkelt «The King».

Plateutgivelser

Filmografi

Titler står med produksjonsår (ikke utgivelsesår som ofte var året etter), og i den rekkefølge de ble laget.

Referanser

a-ha
a-ha i Madrid 2010.
Opphav		Oslo, Norge
Periode		1982–1994, 1998–2011, 2015-
Sjanger		Synthpop New Wave Poprock
Plateselskap		Warner Bros. Records Universal Music
Nettsted		www.a-ha.com
Medlemmer
Morten Harket Magne Furuholmen Paul Waaktaar-Savoy
A-ha på Commons

a-ha var en norsk popgruppe dannet i 1982 med medlemmene Magne Furuholmen (keyboard, gitar, sang), Paul Waaktaar-Savoy(gitar, sang) og Morten Harket (sang).

De har mottatt Spellemannprisen ni ganger, og blant annet blitt kåret til Årets spellemann i 1985, og fått juryens hederspris tre ganger. Bandet har per 2012 solgt over 40 millioner musikkalbum, og mer enn 70 millioner singler.^[1] I 2011 ble a-ha innvalgt iRockheim Hall of Fame. 6. november 2012 ble medlemmene tildelt St. Olavs Orden på Gamle Logen i Oslo sentrum.^[2]

Historikk

Starten

Bandets historie begynte da femteklassingen Paul Waaktaar-Savoy (dengang Pål Waaktaar Gamst) fikk med seg fjerdeklassingen Magne Furuholmen til å spille gitar i bandet sitt. Noen år senere spilte de i bandet Bridges sammen med Viggo Bondi og Øystein Jevanord. De ga ut albumet Fakkeltog i 1980, men bandet ble oppløst året etter. Pål og Magne reiste til England for å knytte kontakter, men måtte reise hjem igjen i 1982, tomme for penger. De hadde hørt Morten Harket som da spilte i bandet Souldier Blue, og kontaktet ham for å prøve å inngå et bandsamarbeid. Sammen reiste de til England for å prøve å gjøre suksess med sitt nye band a-ha, men hadde store pengeproblemer. Harket og Furuholmen reiste tilbake til Norge for å jobbe på Dikemark sykehus, for å tjene penger til bandet. Tilbake i England drev de meddemo-innspillinger på Rendezvous Studio, hvor John Ratcliff hørte musikken og sendte demoen til Terry Slater, som blant annet hadde jobbet med Queen, Kate Bush, Sex Pistols og Duran Duran. Slater likte musikken, og ble så manager for bandet. Han klarte etterhvert å få platekontrakt med plateselskapet Warner Bros. Records.

Debutalbumet

Morten Harket i 2005

Bandets debutalbum Hunting High and Low ble innspilt i Eel Pie studio i London, ogTony Mansfield sto for produksjonen. Først komsinglen Take on Me. En tidlig versjon av sangen ble fremført i det norske TV-programmet «Lørdagssirkuset» i 1984, men det var med en nyere versjon bandet fikk gjennombruddet i Europa og i USA i 1985. Sangens animerte og nyskapende musikkvideo var medvirkende årsak til gjennombruddet. Den kom i september 2008 på tredje plass i MTV-seernes avstemning om tidenes beste musikkvideo. a-ha er det eneste norske bandet som har gått til topps på den amerikanske offisielle singellisten (Billboard). Dette skjedde med «Take on Me» i oktober 1985. 28. oktober samme år ble endelig debutalbumet utgitt.

1986–1987

18. januar 1986 mottok a-ha to Spellemannpriser, en for årets Spellemann, og en for beste popalbum (Hunting High and Low). 25. februaropptrådte a-ha for første gang live, og det var på Grammy Awards i Los Angeles, hvor de var nominert til beste nykommer. De spilte sangen «Take On Me». Prisen gikk til Sade. 3. juni startet a-ha sin første verdensturné i Perth, Australia, og 30. januar 1987 spilte de sin første konsert på norsk jord, i Gimlehallen i Kristiansand.^[3] På forsiden av Verdens Gang sto det med fete typer: «Blodet fløt», da det var så stor trengsel i køen inn før konserten at enkelte ble skadet. Med på turneen var Leif Johansen (bassgitar), Mike Sturgis (slagverk), og Dag Kolsrud (keyboard). 28. september fikk albumet Hunting High and Low dobbel platinaplate i Storbritannia.6. oktober ble oppfølgeralbumet Scoundrel Days utgitt, og ti dager senere, 16. oktober, ble boka Så blåser det på jorden – a-ha i nærbilder av Håkon Harket og Henning Kramer Dahl utgitt. Verdensturneen ble avsluttet i Frankrike 12. august 1987.

1988 til pausen

Paul Waaktaar-Savoy i 2005

1. mai 1988 kom bandets tredje album, Stay on These Roads. Albumet ble en stor hit, og er det mestselgende a-ha-albumet i Brasil, hvor det solgte til platinaplate. Det solgte til gullplate i Sveits, Tyskland, Storbritannia og Nederland. På albumet er sporet «The Living Daylights» som er tittelsporet til James Bond-filmen I skuddlinjen. For å promotere albumet reiste de på en ny verdensturne, hvor de besøkte 74 byer. Den begynte 19. mars 1988 i Storbritannia, og endte samme dato året etter, i Brasil.^[4]

East of the Sun, West of the Moon ble utgitt 22. oktober 1990, og er bandets fjerde album. Med på albumet er en cover av The Everly Brothers «Crying in the Rain» fra 1963. I januar 1991 spilte bandet igjen i Brasil, denne gang på Rock in Rio II festivalen. Bandet klarte å samle hele 198 000 publikummere på Maracanã Stadium, noe som sjokkerte den internasjonale musikkpressen. Konserten kom iGuinness rekordbok for konsert med høyest antall betalende publikummere. George Michael, Prince og Guns N’ Roses klarte kun å samle 60 000 publikummere hver. East of the Sun, West of the Moon solgte til gullplate i Sveits, Brasil og Tyskland, og sølv i Storbritannia.

I 1991 kom også samlealbumet Headlines and Deadlines – The Hits of a-ha, som solgte over to millioner eksemplarer internasjonalt.

Fullt så bra gikk det ikke med det neste studioalbumet, Memorial Beach som ble utgitt 14. juni 1993. Eneste Topp 20 plassering utenfor Norge var en 17. plass i Storbritannia. Singelen Dark is the Night klarte en 17. plass på den britiske singlelisten, mens den ble nummer fire i Norge. I USA kom den på en 111. plass. Albumet er det siste som offisielt har blitt utgitt i USA. I 1994 holdt a-ha to konserter underVinter-OL 1994 på Lillehammer. De fikk også oppdraget med å lage den offisielle sangen for Paralympiske vinterleker 1994, og den fikk navnet «Shapes That Go Together». Den nådde en 5. plass i Norge og en 27. plass i Storbritannia.

Diverse soloprosjekter fra bandmedlemmene begynte å komme, og ryktene spredte seg om at bandet var oppløst. De kom sammen for å spille under konserten i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris i 1998. Denne konserten var den første på fire og et halvt år. De fremførte to sanger; «Summer Moved On» og «The Sun Always Shines on TV». Med på konserten var Per Lindvall på trommer, Sven Lindvall på bassgitar og Kjetil Bjerkestrand på keyboard.

Tilbake etter syv år

Magne Furuholmen i 2007

Etter hele syv år uten en plateutgivelse, gikk gruppen i studio og spilte sitt sjette studioalbum Minor Earth Major Sky. Albumet ble utgitt 17. juli 2000, og bandet reiste ut på Minor Earth Major Sky Tour 2000–2001. Den startet i Japan 8. november 2000, og endte 11. desemberpå Nobels fredspriskonserten 2001. Terry Slater, a-has mangeårige manager, var nå erstattet med Brian Lane og hans Bandana Management. 2. april 2002 kom albumet Lifelines, som nådde førsteplass på albumlistene i Tyskland og Norge, samt fikk en andreplass iØsterrike.

I 2004 signerte a-ha en kontrakt med Universal Music som innebar at bandet forpliktet seg til å produsere tre nye album. I slutten av 2005kom singlen «Celice» ut og ble en hit i Skandinavia og Mellom-Europa, tett fulgt av albumet Analogue. I begynnelsen av 2006 kom singlenAnalogue (All I Want) ut, og markerte et enormt comeback for a-ha. Singlen gikk til 10. plass på den britiske singlelista, den beste plasseringen siden slutten av 1980-tallet.

I 2007 brøt de med manageren Brian Lane, og John Ratcliff ga en ut en videodagbok om a-ha på YouTube. Ny manager ble Harald Wiik.

4. mai 2009 ga bandet ut singelen «Foot of the Mountain» som en forsmak på gruppas kommende musikkalbum med samme tittel. Albumet kom i salg i Norge 15. juni 2009. Det nådde en 1. plass i Tyskland, 2. plass i Norge, og 5. plass i Storbritannia, selv om norske kritikere ga middelmådige kritikker.

Slutten

Torsdag den 15. oktober 2009 sendte Universal Music Group ut en pressemelding på vegne av bandet, hvor de meldte at bandet ga seg for godt. Bandet gjennomførte en siste verdensomspennende turné, med avslutning i Oslo den 4. desember 2010.^[5]

Bandets siste singel er Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah), skrevet av Paul Waaktaar-Savoy og produsert av Martin Terefe. Den ble gitt ut 14. juni 2010 for radio, og ble lagt ut for salg 5. juli.^[6] Verdens Gang ga singelen terningkast fem.^[7]

I forkant av avskjedsturneen delte gruppen ut «a-ha-stipendet» til fire norske lovende artister/band av åtte nominerte. Vinnerne fikk utdelt en million kroner hver til videre satsing, samt spillejobb som «Special Guest» for a-ha. Vinnerne ble Shining, Susanne Sundfør, Pål Moddi Knutsen og Casiokids. De andre nominerte var Adjágas, Lars Vaular, Hanne Hukkelberg og The Pink Robots.

Bandets siste konsert ble holdt i Oslo Spektrum lørdag 4. desember 2010. Konserten startet med «The Sun Always Shines on T.V.», og siste sangen som ble spilt var også den første som ble utgitt fra bandet, «Take on Me».^[8]

One Direction
One Direction i 2012. Foto: Fiona McKinlay
Opphav		London, England
Periode		2010 – i dag
Sjanger		Teenpop, dansepop, pop rock
Plateselskap		Syco Music, Columbia Records
Nettsted		onedirectionmusic.com
Medlemmer
Niall Horan Liam Payne Harry Styles Louis Tomlinson
Tidligere medlemmer
Zayn Malik
One Direction på Commons

One Direction er et britisk-irsk boyband bestående av fire gutter, som ble dannet under den britiske versjonen av X Factor i 2010. Gruppen som da bestod av av Niall Horan, Liam Payne, Harry Styles, Louis Tomlinson og tidligere medlem Zayn Malik kom på tredje plass i konkurransen.^[1]

Etter X Factor fikk gruppen platekontrakt med Simon Cowells plateselskap Syco Music. Debutsingelen «What Makes You Beautiful» kom ut 11. september 2011 og gikk inn på førsteplass på UK Singles Chart. Gruppens andre singel, «Gotta Be You», ble sluppet 13. november 2011, etterfulgt av debutalbumet Up All Night, som kom ut 18. november 2011.

One Direction vant en BRIT Award for Best British Single med hit-singelen «What Makes You Beautiful» i 2012. De ble nominert til BRIT Award for «Best British Group» i 2013.^[2]

Gruppemedlemmene

Zayn Malik.

Foto: Eva Rinaldi

Liam Payne opptrer med One Direction i Toronto i Ontario, i 2012.

Foto: Alesiax

Harry Styles med One Direction i Glasgow i 2013.

Foto: Fiona McKinlay

Louis Tomlinson i Glasgow.

Foto: Fiona McKinlay

One Direction opptrer under X Factor i Glasgow i 2011.

Foto: Fiona McKinlay

One Direction opptrer under X Factor i Glasgow i 2011.

Foto: Fiona McKinlay

Niall James Horan

Niall James Horan ble født 13. september 1993 i byen Mullingar, Westmeath i Irland som sønn av Maura Gallagher og Bobby Horan. ^[3] Han har en eldre bror ved navn Greg.^[4]Foreldrene ble skilt da han var fem år gammel. Horan og broren bodde hos hver av sine foreldre i et par år, inntil han bestemte seg for å flytte sammen med faren i Mullingar. Moren har giftet seg på nytt og er bosatt i Edgeworthstown i Longford.^[3]

Forut for deltagelsen i X-Factor opptrådte han jevnlig i hjemlandet, blant annet som oppvarmings-sanger for Lloyd Daniels i Dublin. Horan har spilt gitar siden han var tolv år gammel. I et intervju refererte han til gitaren sin som «den beste julegave jeg noensinne har fått.»^[5]

Under audition til X-Factor sa han «…jeg er 16 år og jeg ønsker å bli et stort navn akkurat somBeyoncé og Justin Bieber. Jeg har blitt sammenlignet med ham et par ganger og jeg synes ikke at det er noen dårlig sammenligning. Jeg ønsker å opptre på utsolgte stadioner, spille inn album og arbeide sammen med noen av de beste musikerne i verden.»^[6] Videre: «Som barn spilte jeg alltid på det nærmeste instrument, og jeg elsket musikk.» Han har også sagt at han er en «stor swing-fan», og nevnte bl.a Frank Sinatra, Dean Martin og Michael Bublé. Horan nevnte ogsårockemusikk og er tilhenger av The Eagles, Bon Jovi og The Script.^[7] I tillegg nevnte han også musikeren Ed Sheeran. Da Sheeran og One Direction samarbeidet om sangen «Moments» til debutalbumet, uttalte han at det var en ære å arbeide sammen med ham.^[8]

Zayn Javadd Malik

Zain Javadd «Zayn» Malik ble født 12. januar 1993 i byen East Bowling, i Bradford i England. Han vokste opp i East Bowling, var elev ved Nedre Fields Primary School, og gikk ved Tong High School, en statlig videregående skole. [ 19] Malik passet ikke inn på sine to første skoler på grunn av hans blandede rase. Malik har uttalt at han begynte å bli stolt av sitt utseende etter bytting av skole i en alder av tolv. Han er sønn av en britisk-pakistansk far og engelsk mor, og han har tre søsken.^[9]

Under audition til X-Factor sa Malik: «Jeg var alltid på utkikk etter en opplevelse». Han nevnte urban musikk som en del av sin inspirasjon. Da han var barn likte han R&B og rap.^[10][11]

Han stilte opp alene på audition til X-Factor der han sang «Let me love you» av Mario.

Onsdag 25. mars 2015 meldte den offisielle One Direction siden at Zayn hadde forlatt gruppen. Dette skjedde etter at han i samme måned dro hjem fra bandets Asia-turné som følge av stress.

Liam James Payne

Liam James Payne ble født 29. august 1993, og kommer fra byen Wolverhampton i England. Han er sønn av Karen og Geoff Payne.^[12]

Payne var på sin første audition på X-Factors femte sesong i 2008, da han var fjorten år gammel. Han fikk komme frem for dommerne, men Simon Cowell mente han ikke var klar til konkurransen og ba ham om å komme igjen om 2 år.

Payne har sagt at han er inspirert av Justin Timberlake. Han har også uttalt at han henter inspirasjon fra Take That-medlemmet Gary Barlow under sine opptredener.^[13]

Payne har også to eldre søstre, Ruth og Nicole.

Harry Edward Styles

Harry Edward Styles ble født 1. februar i 1994 og kommer fra byen Holmes Chapel i Cheshire i England. Harry er sønn av Anne Cox og Des Styles. Foreldrene er skilt, og moren giftet seg med Robin Twist sommeren 2013. Han har en eldre søster som heter Gemma Styles. Han viste interesse for musikk i tidlig alder, og allerede som 10-åring sang han på en forestilling på skolen. Før han meldte seg på X-Factor sang han i bandet «White Eskimo». Han møtte alene opp på audition hvor han fremførte sangen «Isn’t She Lovely» av Stevie Wonder. Han gikk videre i X-Factor hvor han klarte seg fram til BootCamp. Under BootCamp ble han slått ut av konkurransen, men dommerne gav ham én siste sjanse. Sammen med Liam Payne, Louis Tomlinson, Niall Horan og Zayn Malik ble han satt sammen til et boyband, som klarte seg helt fram til 3. plass i konkurransen.

Louis William Tomlinson

Louis William Tomlinson (født Louis Troy Austin) ble født 24. desember 1991 og kommer fra byen Doncaster i England. Tomlinsons barndommsdrøm var å bli skuespiller eller dramalærer, og han spilte hovedrollen som Danny Zuko i Grease da han gikk på Halls Cross High, noe han selv har uttalt at gav ham selvtillit. I 16 årsalderen la han ut covere av sanger på sin egen youtubekanal, der han blant annent sang «Look After You» av bandet The Fray. Tomlinson var elev på Hall Cross School (en statlig videregående skole) og er tidligere elev av Hayfield School. Han hadde en rekke jobber, blant annet på en Vue Cinema og på Doncaster Rovers fotballstadion som servitør. Som student ved Hall Cross deltok Tomlinson i flere musikalske produksjoner.

I 2010 meldte Tomlinson seg på X Factor. Han møtte opp på audition som soloartist i Manchester, og sang «Hey There Delilah» av Plain White T’s der han fikk fire av fire stemmer og ble sendt videre til Boot Camp-stadiet. Denne dagen skal han også ha møtt han som skulle bli en kommende bandkollega, Harry Styles, og tatt et bilde med han, fordi Tomlinson mente Styles hadde gode sjanser til å komme videre. Tomlinson skulle angivelig ha blitt stemt ut under Boot Camp, men fikk sammen med fire andre (Liam, Niall,Zayn og Harry) sjansen til å gå videre som gruppe, da dommerne mente guttene ville være for talentfulle til å la gå. Gruppen tok navnet One Direction, men før de fikk fremført sin første sang foran mentoren Simon Cowell, skadet Tomlinson foten ved å tråkke på et sjøpinnsvin. Gruppen kom seg likevel videre til de direktesendte finaleshowene der de nådde en tredjeplass.

Tomlinson er det eldste medlemmet i One Direction, og har vært med på å skrive i alt fjorten sanger på det tredje albumet, Midnight Memories.

Album

One Direction har gitt ut fire album, Up All Night var deres første albumet som de slapp ut 18.november 2011. Take Me Home var deres andre album, som de slapp ut i 2012.Midnight Memories var det tredje albumet deres, som de slapp ut 23. November 2013. «Four» er deres fjerde album utgitt 17. November 2014.

Bøker

I 2011 ga forlaget Harper Collins ut en bok om gruppas opplevelser rundt X-Factor, og X-Factorturneen; One Direction: Forever Young (Our Official X Factor Story).

Senere kom gruppen ut med en bok om hva som skjedde etter X-Factor og X-Factorturneen. Boken heter One Direction: Dare To Dream.

Deretter kom boybandet ut med boken One Direction: Where We Are. One Direction har også publisert enda en bok, i september 2014: Who We Are.

Filmer

12. november 2012 kom nyheten om bandets 3D-film, This Is Us. Filmen ble regissert av Morgan Spurlock, sammen med Adam Milano, Ben Winston og Simon Cowell. Den hadde premiere i Storbritannia 23. august 2013 og 6. september i Norge. I filmen kommer man tettere innpå livene til de fem superstjernene, og man får høre deres tanker om forskjellige temaer. Det er også en seksjon med foreldrene deres, og hva de føler har blitt annerledes etter at bandet ble formet. Man får se hvordan gruppen har det på turné, og mange tilbakemeldinger har kommet fra fansen på at de føler seg enda nærmere guttene etter denne filmen. De har også sagt at det kan hende det kommer en oppfølger på denne filmen.

11. oktober 2014 kom filmen One Direction: Where We Are – The Concert Film. Den ble filmet under konsertene de hadde i Milano 28. og 29. juni 2014.

Konserter i Norge

I mai 2013 var bandet i Oslo i forbindelse med sin Take Me Home turné. De opptrådte på Telenor Arena på Fornebu, hvor det var 18 000 oppmøtte.

Bandet kommer til Norge igjen 19. juni i 2015 under On The Road Again-turnéen.

Zayn har tenkt til å slutte i one direction.

Morten Harket
Morten Harket på scenen i Frankfurt,Tyskland i 2013 Foto: Sven-Sebastian Sajak
Født		14. september 1959 (55 år) Kongsberg, Norge
Yrke		Sanger, låtskriver
Nasjonalitet		Norsk
Sjanger		Pop
Instrument		Sang
Aktive år		1982– idag
Plateselskap		Polydor Records Warner Bros. Records KKV/BMG Norway
Nettsted		www.a-ha.com
Tidligere band
Souldier Blue a-ha
Morten Harket på Commons

Morten Harket (født 14. september 1959 i Kongsberg) er en norsk sanger og låtskriver. Han har vært vokalist og frontfigur i gruppena-ha fra 1982 til gruppen tok avskjed i desember 2010.

Bakgrunn

Harket vokste opp på Gullhella i Asker sammen med tre brødre og en søster. Han ble mobbet i barndommen og fikk i perioder juling hver dag, Harket har i voksen alder stått frem som mobbeoffer og holdt foredrag om mobbing.^[1] Før han ble med i a-ha opptrådte han en kort periode med bluesbandet Souldier Blue.

Musikkarriere

Sammen med Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy utgjorde han gruppen a-ha, som var Norges hittil største og mest langvarige eksportsuksess innen popmusikk.

Som soloartist har han gitt ut seks musikkalbum. Han ble Årets spellemann og mottok fire priser for albumet Wild Seed og singlen A Kind of Christmas Card under Spellemannprisen 1995. De øvrige klassene han vant, var mannlige artist, årets album og årets låt, sistnevnte sammen med tekstforfatter Håvard Rem. I tillegg har han vunnet syv Spellemannpriser med a-ha.

Harket har europarekord i å synge en og samme tone lengst på en Topp 40-låt; i 20,2 sekunder på sporet «Summer Moved On» påmusikkalbumet Minor Earth Major Sky fra 2000.^[2]

Kongen utnevnte i 2012 Harket til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for «innsats for norsk musikkliv».^[3] Harket ble i 2011 sammen med a-ha innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

Diskografi

a-ha

• Se: a-has diskografi

Soloalbum

• Poetenes Evangelium (1993) (Kirkelig Kulturverksted)
• Wild Seed (1995)
• Vogts Villa (1996)
• Letter from Egypt (2008) (Universal Music)
• Out of My Hands (2012)
• Brother (2014)

Singler

• Salome (1993)
• Natten (1993)
• Can’t Take My Eyes Off You (1993) (på Coneheads, filmmusikk)
• A Kind Of Christmas Card (1995)
• Spanish Steps (1995)
• Brodsky Tune (1995)
• Los Angeles (1996)
• Heaven’s Not For Saints (1996)
• Tilbake Til Livet (1996)
• Herre I Drømmen (1996)
• Movies (2007)
• Darkspace (2007)
• We’ll Never Speak Again (2007)
• Barsking i Halden (2010)
• Scared of Heights (2012)
• Lightning (2012)
• I`m the one (2012)
• Brother (2014)